(E) Leserinnlegg: And in the end, I always loved you.
Der du satt og så på meg. Vi hadde kjent til hverandre i kanskje et par uker, men kjent med hverandre i et par dager. Og her satt du. På rommet mitt. Ventet på meg. Smilte med PC'en min på fanget ditt. Jeg satte meg ved deg, og du skjøv deg nærmere meg, og sammen satt vi og så på klipp av ting bare du og jeg kan le av, og hørte på sanger bare du og jeg liker, og diskuterte ting som vi sammen bryr oss om. Vi var lei av å sitte inne, og det var fint vær ute, til å være en sensommernatt. Vi gikk ut. Passerte moren min i gangen nede, som så på meg og smilte."And then she smiled, 'cause she knew" fikk en annen betydning der og da, for mamma visste godt at jeg ikke hadde smilt så bred på lenge. Det at én ganske så ukjent person bare kan brase inn i livet mitt og lyse det opp med hver minste lille mine var nesten for utrolig til å tro. Vi gikk ut, og vi gikk langt. Langt og enda lenger. Møtte tilogmed på noen klassekamerater av oss. I mørket kjente jentene igjen meg, sa navnet mitt, og så stoppet de og stirret. Målte avstanden mellom meg og ham, og utbrøt navnet hans mens de omtrent måpte og viftet med øyenbrynene mot meg.
Det gikk så fort. Dagen etter kom ei annen jente i klassen bort og spurte meg rett ut "holder du på med ham? Har dere noe på gang?!" og jeg bare stirret på henne. Hun snakket ellers ALDRI til meg, men nå ble plutselig livet mitt interessant, og ikke minst; mitt lovelife?! Mine tanker og mine følelser deler jeg med ingen andre enn meg, og sånn vil det nok alltid være. Så jeg løp. Jeg tok tingene mine, bare ristet på hodet og løp. Ikke lenge etterpå, samme dagen, kom to andre bort til meg, og de brydde seg ikke med innestemmevolumet, og de spurte "er dere et kjærestepar nå eller?" og akkurat da så ønsket jeg å sette meg ned og grine. De brydde seg faktisk litt, og de var vennlige mot meg, nesten åpne nok til å ønske meg velkommen i deres gjeng, bare fordi de oppdaget at jeg faktisk eier et snev av følelser.
På de få dagene jeg hadde kjent ham, hadde vi utviklet noe spesielt. Han og jeg. Når vi skrev til hverandre og skypet med hverandre, og når han var hjemme hos meg eller vi gikk tur sammen. Likevel, med andre mennesker i nærheten, kikket han så vidt på meg. Jeg stirret på ham med anger en lang stund. Hver gang vi støtte på hverandre i gangene, skulder til skulder, og han så vidt smilte og sa hei, ønsket jeg bare å dytte ham inntil veggen og kysse ham. Han er ingen av de skikkelig populære gutta. Han er heller ingen av de uønskede, og han er ikke ekstremt fin, men i hvertfall ikke ekstremt stygg. Han er min, han er fantastisk, han er uperfekt, og han har stjålet sjela mi. Jeg klarte ikke å vente fra dag til dag med å få tak i ham på en eller annen måte... så dro han til utlandet. Fortalte meg en bitteliten bit av sin livshistorie som han egentlig så på som en bagatell.
Han hadde dødd to ganger før.
Og nå skulle han tilbake dit der hvor begge ulykkene hadde skjedd, og gjøre det samme som nesten har drept ham igjen. Jada, okay, så han hadde bodd der før, men det hjalp ikke. Hjelper*.
Jeg sov ikke i det hele tatt på en hel uke. Jeg hadde så utrolig mye å gjøre på skolen på den tiden, men jeg hadde drømt at jeg var der, og at det skjedde igjen. At jeg var der, og ikke kunne gjøre noe, at jeg ikke var i stand til det, og at han sa at han ikke ville ha noe med meg å gjøre, og deretter døde. Jeg våknet i fosterstilling i en gjennomsvett seng hver gang, og jeg fikk nesten anfall av det. Av tanken på å ikke vite om han var i live eller ikke. Om han døde... så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort med meg selv eller med livet mitt. Vi snakket sammen over facebook de gangene han var tilbake til det gamle huset sitt, og når dagen kom og han skulle være tilbake igjen... her, i hjembyen min, og at jeg skulle se han på andre siden av klasserommet igjen... Det var nok min livs største lettelse.
Det ble juleferie, og vi snakket fremdeles bare sammen på mobil eller skype osv, mest fordi begge var opptatt med sine familier. Alt i alt skulle jeg ønske at jeg kunne ta del i hans familie. Han er så oppriktig og genuint trofast og glad i dem, virkelig. Han ser opp til sin storebror og tar godt vare på lillesøsteren sin... og så minner han meg så om meg. Pga. meninger, musikksmak, væremåte og humoren. I tillegg, så ble jeg syk rett før jul, og var det helt ut til midten av januar, så jeg så ham faktisk ikke på en måned, og det gjorde meg omtrent depressiv.
Når jeg endelig var tilbake i gamle rutiner var det hans tur til å bli syk i en uke. Jeg fikk panikk. Jeg spurte hver dag om jeg skulle komme og besøke ham, men han nektet meg å komme.
Han ble frisk. Jeg så ham igjen, men noe var annerledes. Han blunket ikke og smilte og sa hei til meg i gangene... Han ignorerte meg helt. Han virket nesten litt irritert og lei av meg når vi skrev til hverandre, men vi tullet likevel sammen. OG var seriøse, blodig seriøse. Men noe var likevel forandret. Følelsene mine for ham også. Mye sterkere enn noen annen følelse jeg har hatt her i verden, og jeg har opplevd såpass mye rart her i livet, at jeg vet hvordan sterke følelser føles (depresjon av en grunn og spiseforstyrrelser av en annen osvosv. Har jo også vært forelsket, til og med hatt kjæreste før, men som dette? Nei. Aldri). Han ignorerte meg helt nå, med andre mennesker rundt oss. Han vil ikke finne på noe med meg og bare meg lenger heller.
For ikke lenge siden var det et slikt et arrangement... et ball for å være mer nøyaktig. Jeg gikk med en av bestevennene mine, han? Jeg vet ikke, men har på følelsen av at det var ei venninne av oss, men jeg vil ikke vite det heller. For glad i henne til å la min første sjalusi gå utover henne, haha! Likevel, på dette ballet... han unngikk meg, helt og komplett, helt til slutten. Jeg sto ute i gangen, sliten av så mye på en gang, ettersom jeg fremdeles følte meg litt dårlig etter den lange sykdomsperioden, og han går mot meg. Jeg sto ved trappa. Han sto ved meg, sa ingenting men ventet på meg en meter foran meg. Bare oss to. Jeg fulgte etter ham et par skritt, og han gikk videre. Jeg tok hintet. Så gikk vi opp en del av den fine, gamle, brede trappen med rødt teppe på, oss to, og jeg tenkte "åh, hvor er brudekjolen min nå?!" og deretter sto vi der. Utenfor musikkens rekkevidde, bare han og jeg. Han så på meg, og bøyde seg mot meg, fordi han er høyere enn meg, selv om jeg både er høy og hadde høyhøler der og da. Han tok forsiktig rundt meg, og lente seg inn mot øret mitt og sa "Nå stikker jeg. Hadebra." og smilte skjevt før han snudde seg og gikk. 3 sekunder etter at han var gått opp resten av trappen kom nemlig en av mine beste venninner og ballpartner.
Hun løp til meg og slo meg hardt i armen.
"AU, FAEN A!"
"DU SKULLE KYSSA HAM DA DIN KØDD. SE ALT JEG HAR GJORT FOR DEG, OG SÅ GJØR DU SÅNN SOM TAKK?!" og så snudde hun seg og gikk. Hun avslørte seg. Hun hadde SAGT til ham at jeg var "lei meg" og at han var den eneste som kunne gjøre meg glad igjen. Halveis sant, men jeg er fremdeles sint på Islendingen min for at hun kunne avslørt min store crush på ham.
Men, siden den dagen har hans... interesse for å... ønske noe med meg å gjøre sunket... det at når jeg ser ham face to face, at han ignorerer meg... jeg tegner tilogmed på den fuckings pulten hans det kallenavnet jeg har gitt ham, i EKSTREMT håp om at han tar hintet og ønsker å snakke med meg selv, for nå har jeg gjort nok for at dette skal gå fremover. Jeg orker ikke tanken på et liv uten ham, på noen måter.
Eneste måten jeg kan leve uten ham på, er at han bekrefter at han ikke eier følelser for meg. Han trenger å se meg inn i øynene og si det, ikke la være å snakke med meg. Han vet ikke hvor mye det trigger, eller hva det gjør med meg, på alle måter. Han vet ikke at jeg ikke klarer å gjøre andre viktige ting jeg trenger å bry meg om bare fordi han ikke er her, og jeg er redd for å fortelle ham alt dette.
I den tro at han aldri vil ha noe med meg å gjøre igjen, og vil se på meg som en creeper. For det er jeg virkelig ikke. Jeg vil bare tilbake til den første gangen han var hos meg, og jeg vant spillerunden vår, og han la kontrollen fra seg og kysset meg raskt og bare smilte og startet å spille videre uten meg, fordi jeg satt igjen i sjokk.
Du er en jævla kødd, og jeg ELSKER deg for faen.
Dette leserinnlegget er undertegnet "Bollo", takk for så mange fine responser vi har fått, selv om vi er så dårlige til å oppdattere bloggen vår her. Vi har bestemt oss for å fortelle mer om oss senere, sånn hvor vi bor osv. Men bare fordi vi begge bor i en av norges største byer, he-he.
Bollo lurte også på om vi kunne legge til noen søte, romantiske bilder fra weheartit elns under hvert avsnitt eller noe, så det skal jeg gjøre når jeg får tid. :-) ♥
